Klimafinansieringen øker, men det er langt igjen til hva som trengs

Oppdaterte tall fra OECD gir status på de industrialiserte landenes klimafinansiering til utviklingslandene, som har store finansieringsbehov. Klimafinansieringen økte i 2021, men to utfordringer peker seg særlig ut: mobilisering av private investeringer og finansiering til klimatilpasning.

Einar Tornes er statsviter og seniorrådgiver i seksjon for statistikk og analyse.

Forpliktelsen om 100 milliarder dollar årlig fra industrialiserte land¹ utgjør en liten, men viktig brøkdel av utviklingslandenes finansieringsbehov for å investere i lavutslippsutvikling, tilpasse seg og være robuste mot klimaendringer. Utviklingslandene består av spekteret fra lavinntektsland til høyere mellominntektsland. Et grovt anslag på utviklingslandenes totale behov for internasjonal (ekstern) klimafinansering er om lag 1 000 milliarder dollar per år (Songwe et al., 2022).² Den største andelen av dette må komme fra private kilder.³

100-milliardersmålet nås etter fristen

Finansieringsforpliktelsen ble ikke innfridd innen fristen i 2020. OECD, som måler og analyserer fremgang mot 100-milliardermålet, har i forkant av klimatoppmøtet i Dubai publisert en statusrapport med nye tall for 2021 (OECD, 2023a). I 2021 økte klimafinansieringen⁴ til 89,6 milliarder dollar, og det manglet dermed vel 10 milliarder. Økningen var likevel høyere enn forventet. OECD anslår at målet ble nådd i 2022, to år forsinket, men offisielle tall publiseres først neste år. Klimafinansieringen fra Norge var 8,3 milliarder kroner (nær 1 milliard dollar).⁵

Figur 1: Klimafinansiering fordelt på kilde. Kilde: Basert på data fra OECD (2023a).

Utfordringer og lyspunkter

Det er særlig to vedvarende utfordringer, som også bekreftes i 2021-tallene. Det handler om mobilisering av private investeringer og finansiering til klimatilpasning.

Offentlig klimafinansiering er ikke effektiv nok til å utløse private investeringer. Den samlede økningen de siste årene er drevet av økt offentlig klimafinansiering. Privat klimafinansiering utløst av offentlig klimafinansiering inngår i rapporteringen av klimafinansiering fra industrialiserte land. Selv om det er utløst private investeringer, særlig til utslippsreduksjon innen energisektoren i mellominntektsland, er bidraget lavere enn antatt, og har stagnert etter 2017 (OECD, 2023c). Det er de multilaterale utviklingsbankene som utløser mest private investeringer. Gjennom sin sterke finansielle stilling har de mulighet til å låne inn billig i kapitalmarkeder og på den måten øke sine subsidierte utlån. Et diskusjonstema er om utviklingsbankene i enda større grad skal brukes for å utløse mer finansiering.⁶ En annen utfordring er at investeringene i for liten grad er rettet mot klimatilpasning og de mest fattige landene, samtidig som disse landene har størst finansieringsbehov som andel av sine økonomier.

Finansiering til klimatilpasning forblir på et lavt nivå, både i beløp og som andel av samlet finansiering (OECD, 2023b). Tilstrekkelig finansiell kapasitet til klimatilpasning er en hovedbekymring for mange utviklingsland, og et av målene i Parisavtalen er balanse mellom finansiering til tilpasning og utslippsreduksjon.⁷ I 2021 falt finansieringen til ren klimatilpasning med 4 milliarder dollar. Ren klimatilpasning ekskluderer imidlertid aktiviteter som kombinerer tilpasning og utslippsreduksjon.

Figur 2: Klimafinansiering fordelt på formål. Kilde: Basert på data fra OECD (2023b).

Samtidig er det også flere positive utviklingstrekk. De siste årene har andelen samlet klimafinansiering til de landene som er mest fattige og sårbare for klimaendringer økt noe, selv om nivået fremdeles er lavt. Et annet lyspunkt er at gavefinansieringen økte noe i 2021. Likevel står lån fremdeles for over to tredeler av den offentlige klimafinansieringen.

Mye gjenstår

I klimaforhandlingene fremover blir samlet ambisjonsnivå for klimafinansiering et hovedtema, og ikke minst hvordan ambisjonene skal realiseres. I tillegg til spørsmålene om bidrag fra industrialiserte land og hvordan privat kapital kan bidra mer, vil et spørsmål være om økte ambisjoner også skal omfatte bidrag fra høyere mellominntektsland. Et viktig spørsmål blir også fordelingen mellom tilpasning og utslippsreduksjon.

Referanser

OECD. (2023a). Climate Finance Provided and Mobilised by Developed Countries in 2013–2021. OECD Publishing. https://doi.org/10.1787/e20d2bc7-en

OECD. (2023b). Scaling Up Adaptation Finance in Developing Countries. OECD Publishing. https://doi.org/10.1787/b0878862-en

OECD. (2023c). Scaling Up the Mobilisation of Private Finance for Climate Action in Developing Countries. OECD Publishing. https://doi.org/10.1787/17a88681-en

Songwe, V., Stern, N., & Bhattacharya, A. (2022). Finance for Climate Action: Scaling Up Investment for Climate and Development. Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment, London School of Economics and Political Science.

Fotnoter

1. På COP15 i 2009 forpliktet de industrialiserte landene seg til å samlet bidra med 100 milliarder dollar i klimafinansiering til utviklingsland per år innen 2020. Senere har forpliktelsen blitt bekreftet og forlenget til å gjelde frem til 2025, da et nytt mål skal være fremforhandlet.

2. I dette anslaget er Kina holdt utenfor.

3. Internasjonale (eksterne) finansieringskilder er bredden av offentlige og private kilder fra både industrialiserte land og utviklingsland. Offentlige finansieringskilder inkluderer stater (bilaterale) så vel som utviklingsbankene (multilaterale).

4. Komponentene i klimafinansiering fra industrialiserte land er bilateral klimafinansiering, multilateral klimafinansiering (attribuert til industrialiserte land), klimarelatert eksportkreditt og mobilisert privat klimafinansiering (attribuert til industrialiserte land).

5. I 2022 økte norsk klimafinansiering til 15,5 milliarder kroner (1,6 milliarder dollar).

6. Denne diskusjonen handler også om hvorvidt tilførselen av kapital fra (de statlige) aksjonærene, som er hovedfundamentet for utviklingsbankenes finansielle stilling, skal økes framover.

7. Det er ikke klart definert hvordan målsettingen om balanse skal forstås kvantitativt. Ambisjonen for økning til tilpasning ble i Glasgow (COP26) til en felles forpliktelse om å doble finansieringen til klimatilpasning.