Kilder: Verdensbanken, IMF, Norad og Economist Intelligence Unit
Inflasjon og valutauro har preget verden – hva kan det ha betydd for bistandens kjøpekraft?
Bistand
Inflasjon
Valuta
For bistand, som for andre økonomiske størrelser, er det av interesse å «trekke fra» prisvekst når en ser på utvikling over tid, for å få et mål på volum- eller realvekst. I dette innlegget viser vi at det kan ha stor betydning hvilke priser som benyttes.
Lars Loe er samfunnsøkonom og fagdirektør i seksjon for statistikk og analyse
I den offentlige debatten om utviklingen i bistandsbudsjettene er det typisk mest interesse for milliardbeløpene og «bistandsprosenten» (bistandens andel av nasjonalinntekten). Som for mange andre økonomiske størrelser beregnes også utviklingen i bistanden målt i «faste priser». Det skal gi uttrykk for det som gjerne kalles «realvekst» eller «volumvekst»; hvor mye et pengebeløp endres etter at prisveksten er «trukket fra». Da trenger vi en prisindeks – en deflator - som best mulig fanger inn prisveksten. I denne bloggen skal vi se at det kan ha stor betydning hvilken deflator som velges.
I Figur 1 under har vi gjengitt bistanden i årene 2020–24 både i løpende priser og i faste priser der vi har brukt to alternative prisindekser. Den lysegrønne kurven med «giverdeflator» bruker OECDs metode som Norad følger og som bygger på deflatering med en prisindeks for Norges BNP (bruttonasjonalprodukt). Den oransje kurven viser hvordan bistanden utvikler seg med deflatering fra et mottakerståsted. Den skal fange inn hvordan kjøpekraften til en bistandskrone påvirkes av endringer i valutakurser og prisvekst i landene som mottar bistanden. Tallene basert på det vi kaller mottakerdeflatoren er utviklingsarbeid og ikke Norads offisielle statistikk. Under skal vi se nærmere på hva som ligger bak tallene.
Kilder: Verdensbanken, IMF, Norad og Economist Intelligence Unit
Vi kan få en inngang til problemstillingen ved å se på lønnsoppgjørene. Der er det analogt med bistanden forskjellige deflatorer som er relevante avhengig av om en er ute etter realvekst fra perspektivet til den som utbetaler, versus den som mottar pengebeløpet. For arbeidstakerorganisasjonene er det sentrale konsumprisveksten, som den nominelle lønnsveksten må overstige for å gi reallønnsvekst eller økt kjøpekraft. For arbeidsgiverne er det prisene på produktene de selger som er relevante. Desto høyere prisveksten på deres produkter er, desto mer kan arbeidsgiverne isolert sett gi i lønnstillegg uten at lønnsomheten svekkes. Fra deres ståsted er realveksten i lønninger lavere desto mer produktprisene øker.1 Teknisk sett er dette to måter å deflatere nominell lønnsvekst på; fra arbeidstakersiden og fra arbeidsgiversiden. I bistanden deflateres bistanden fra giversiden, så la oss se på den metoden før vi presenterer en måte å deflatere fra mottakersiden og i stedet måler kjøpekraft.
Standard metode bygger på et giverperspektiv
I tråd med praksis i OECD, regner Norad bistand i løpende priser om til bistand i faste priser ved å bruke samme indeks som for BNP; BNP-deflatoren. Den gir uttrykk for den gjennomsnittlige prisveksten på all norsk produksjon og trengs for å kunne beregne en av de viktigste økonomiske indikatorene; økonomisk vekst. Det skal uttrykke hvor mye mer vi produserer av fysiske varer og tjenester. Kjernepoenget da er at prisveksten er et veiet gjennomsnitt av alle prisendringer som inngår i det som skal deflateres: det norske bruttonasjonalproduktet.
Når vi bruker BNP-deflatoren på bistand, sier det ikke noe om hva bistanden blir verdt for de som mottar den. «Fratrekket» for prisvekst kan tolkes ut fra at bistanden blir mindre verdt for oss, derfor har vi her kalt det giverdeflator.
Det gir spesielt lett mening i årene 2021 og 2022 da prisindeksene for olje- og gasseksport i begge år ble mer enn doblet fra året før og bidro betydelig til vekst i prisindeksen for BNP. Eksportprisvekst reflekterte at vi som nasjon ble rikere, bytteforholdet med utlandet ble styrket. Fra 2020 til 2021 økte norsk bistand i løpende priser – det vil si faktisk utbetalte pengebeløp – med 1,5 prosent. I faste priser gikk bistanden ned med hele 15,5 prosent. Bakgrunnen er at BNP-deflatoren økte med hele 20,2 prosent fra 2020 til 2021.2 Dette store utslaget gjør det interessant å spørre hvordan utviklingen blir om vi flytter oppmerksomheten til landene som mottok pengene.
Mottakerperspektivet: Hva skjer med bistandens kjøpekraft?
Kjøpekraften til en bistandskrone hos mottakeren vil påvirkes både av endringer i valutakurser – norsk bistand bevilges i kroner - og prisveksten på det bistanden brukes til. Vi trenger en prisindeks – en deflator – for bistand som fanger inn begge deler.
Hva «bistanden brukes til» er ikke et trivielt spørsmål. En prisindeks for makroøkonomiske størrelser som privat konsum eller investering gir seg mer selv fordi disse består av en veldefinert sum av varer og tjenester med priser. Bistand er ikke en slik sluttanvendelse, men en finansiell strøm som ofte blandes med annen finansiering, ofte uten at en eksakt kan fastslå hva pengene er brukt til.
Hvis eksempelvis bistand finansierer helsetjenester, vil ofte myndighetenes egenfinansiering av helsesektoren være lavere enn den ellers ville vært. Offentlige midler kan frigjøres fra helsebudsjettet, og reelt sett brukes til for eksempel skolebøker eller lærerlønninger.3 En enda mer indirekte effekt som gjør at bredere prisutvikling er relevant, er at økte offentlige utgifter fører til økt privat etterspørsel gjennom inntektseffekter.
Det vil variere hvor stor betydning slike mekanismer har, dessuten mangler vi et samlet kunnskapsgrunnlag om dette. Den praktiske løsningen må også ta hensyn til hva som er tilgjengelig statistikk for et stort antall land. Begge argumentene trekker i retning av å bruke et mål på generell prisvekst.
Konsumprisindekser er det mest brukte målet på generell prisvekst. De er langt fra ideelle, siden de er konstruert for å måle prisvekst på privat forbruk. Konsumprisindekser vekter sammen prisvekst på varer og tjenester ut fra utgiftsandeler i «handlekurven» til en gjennomsnittlig husholdning. Den kan avvike fra prisvekst som kan være mer relevant for bistand. Delvis avhengig av hvor bistanden brukes, vil prisveksten på offentlig tjenesteyting (mye lønninger), på spesifikke investeringsvarer eller importvarer kunne være mer relevante.
Importpriser er et viktig spesialtilfelle vi skal se spesielt på til slutt. Når vi bruker konsumpriser skal vi ha i mente at importpriser delvis og med et tidsetterslep er fanget inn. Importprisvekst slår ut i innenlandske priser både gjennom direkte konsum og som vareinnsats i produksjon.
Konsumpriser, valutakurser og vekting
Vi har sett på perioden 2020 til 2024 da det var store endringer i priser og valutakurser i verden. Kronekurs mot lokal valuta har vi regnet via dollarkursen, slik at vi får data for antall enheter lokal valuta mot norske kroner.4
For å komme fram til deflatoren for norsk bistand, har vi beregnet et gjennomsnitt av konsumprisvekst og kursendringer i alle landene som mottar bistand. I gjennomsnittet har vi brukt som vekt den andelen bistanden til landet utgjør av samlet landfordelt norsk bistand. Om lag 10 prosent av landfordelt bistand til totalt 109 mottakerland er utelatt som følge av manglende eller spesielt upålitelige eller irrelevante data.5
I databasene til Verdensbanken og IMF oppgis offisielle valutakurser. I en del land er det store avvik mellom offisielle kurser og markedskursene i det svarte eller «grå» markedet, typisk ved at utenlandsk valuta er rasjonert i det offisielle markedet og omsettes til en langt høyere pris. Dette betyr at kjøpekraften til en krone blir generelt høyere målt i nasjonal valuta dersom den veksles i det uformelle markedet, men vi har ikke undersøkt hvordan dette påvirker endringene i kursene. De kan også endres mye gjennom året, slik at utbetalingstidspunkt for bistand kan bety noe.
Mindre «fratrekk» for prisvekst når vi bruker et mottakerperspektiv
I Figur 1 var basisår for priser 2023. Det vil si at bistand i faste og løpende priser var likt det året. Det kan være lettere å se mønsteret gjennom perioden om en lar det første året være basisår. Det har vi gjort i Figur 2. Forløpene har samme profil som med 2023-priser, men nivåene er endret.
Vi ser at bistanden i faste priser faller både i 2021 og 2022 når vi deflaterer med BNP-deflatoren. Deflatert med mottakerdeflator stiger derimot bistanden disse årene og har et jevnere forløp. Valg av deflator har opplagt stor betydning. Vi skal nå se nærmere på hvordan henholdsvis konsumprisvekst og endring i valutakurser har bidratt.
Kilder: Verdensbanken, Imf, Norad og Economist Intelligence Unit
Inflasjon har betydd mer enn valutakurs
I årene siden 2020 har verdensøkonomien vært preget av tidvis høy og variabel prisvekst med store svingninger i valutakurser og uro i finansmarkeder. En viktig faktor har vært fullskalainvasjonen i Ukraina som drev opp energi- og matprisene fra kostnadssiden i 2022. I tillegg hadde selve pandemien og de økonomisk-politiske svarene på den betydning, herunder at mange store økonomier førte en ekspansiv pengepolitikk som økte likviditeten og bygget opp prispress.
I Tabell 1 har vi for begge deflatorene gjengitt veksten de enkelte år så vel som gjennomsnittlig vekstrate for hele perioden 2020–24. Vi har også beregnet de to faktorene bak endringen i mottakerdeflatoren; kronekurs mot lokal valuta og inflasjonsraten.
| Alternative deflatorer | |||||
| Vekst fra året før (prosent) | |||||
| 2021 | 2022 | 2023 | 2024 | Gjennomsnitt 2020–24 |
|
|---|---|---|---|---|---|
| Giverdeflator; norsk BNP | 20,2 | 28,4 | -11,1 | 0,2 | 8,3 |
| Mottakerdeflator | -6,1 | 16,8 | 13,1 | 3,3 | 6,6 |
| Herav kronekurs mot lokal valuta | -12,5 | 1,3 | 1,4 | -6,2 | -3,9 |
| Herav konsumpriser | 7,9 | 15,8 | 12,0 | 10,7 | 11,4 |
| Importpriser i lokal valuta (ekskl. Ukraina i parentes) |
21,8 (21,7) |
35,8 (22,2) |
8,9 (0,4) |
NA | 21,8 (14,3) |
| Kilder: Verdensbanken, IMF, Norad og Economist Intelligence Unit | |||||
| Note: Importprisvekst er beregnet ut fra en verdiindeks og en volumindeks for import målt i USD, og omregnet til nasjonal valuta. | |||||
For perioden sett under ett ser vi den gjennomsnittlige årlige veksten på 8,3 prosent i giverdeflatoren er 1,7 prosentenheter høyere enn mottakerdeflatoren, som øker med 6,6 prosent. For enkelte år er forskjellen svært stor. I 2021 steg giverdeflatoren med hele 20,2 prosent , mens mottakerdeflatoren faller med 6,1 prosent. Dette er bakgrunnen for de ulike forløpene i Figur 1 og 2 over, der bistanden øker med 8,1 prosent i faste priser i 2021 når vi bruker mottakerdeflatoren, framfor å falle med hele 15,5 prosent deflatert med giverdeflatoren. Det er store forskjeller også for 2022 og 2023, med motsatt fortegn i 2023 der det er giverdeflatoren som faller mens mottakerdeflatoren stiger.
Mottakerdeflatoren er splittet i bidrag fra valutakursendring og vekst i konsumpriser (inflasjon). Vi ser at inflasjon har betydd mest. I kolonnen helt til høyre ser vi at inflasjon bidrar med 11,4 prosentenheter for hele perioden sett under ett, mens bidraget fra valutakursendringene er mindre - med negativt fortegn - og trekker deflatoren ned med 3,9 prosentenheter. Det siste betyr at en bistandskrone i gjennomsnitt har gitt flere enheter nasjonal valuta – de har svekket seg mot krona – og dermed motvirket effekten av inflasjon på mottakerdeflatoren.
I praksis er ikke disse bidragene uavhengige. Inflasjon og valutakurs påvirker hverandre gjensidig, kanskje mest opplagt ved at svekket valutakurs gir inflasjonsimpulser gjennom importprisvekst.
Nederst i tabellen har vi gjengitt gjennomsnittlig vekst i importpriser. Det framgår at importprisveksten var høyere enn den innenlandske prisveksten (konsumprisveksten) både i 2021 og 2022, noe lavere i 2023. Uten Ukraina, som hadde svært høy importprisvekst og trekker gjennomsnittet opp gjennom en høy andel av bistanden, reduseres importprisveksten betydelig både i 2022 og 2023. Importprisdata for 2024 er så mangelfulle at de er utelatt.
Gjennomsnitt skjuler store forskjeller mellom land
Det er altså store forskjeller mellom land i inflasjonsrater så vel som i fortegn og størrelse på valutakursendringer. For å grovsortere og finne noen mønstre har vi i tabellen under skilt mellom land etter hvorvidt den lokale valutaen svekker seg eller styrker seg mot krona.
| Mottakerdeflator | |||
| Gjennomsnittlig vekst 2020–24 (prosent) | |||
| Land der valutakurs styrker seg mot krona (øker deflator) |
Land der valutakurs svekker seg mot krona (reduserer deflator) |
Alle land | |
|---|---|---|---|
| Mottakerdeflator | 8,8 | 4,7 | 6,6 |
| Herav kronekurs mot lokal valuta | 2,4 | -9,5 | -3,9 |
| Herav inflasjon | 6,2 | 16,0 | 11,4 |
| Kilder: Verdensbanken, IMF, Norad og Economist Intelligence Unit | |||
| Note: De underliggende nasjonale tallene er vektet med andelen norsk bistand | |||
Kolonnen til venstre, med landene der nasjonal valuta har styrket seg med i gjennomsnitt 2,4 prosent mot krona, omfatter om lag 2/3 av landene. I disse landene har dermed hver bistandskrone gitt færre enheter lokal valuta og isolert sett bidratt til økt mottakerdeflator. I den midterste kolonnen, som omfatter om lag 1/3 av landene, svekket valutaen seg mot krona med 9,5 prosent. Det større negative utslaget i denne landgruppen bidrar til at det gjennomsnittlige utslaget for alle land i kolonnen helt til høyre er på 3,9 prosent med negativt fortegn.
To land med ulik utvikling: Malawi og Uganda
Malawi og Uganda kan tjene som eksempler fra hver av gruppene i Tabell 2. Figur 3 viser hovedbildet i form av årlig gjennomsnittlig endring for perioden 2020-2024 sett under ett. Mottakerdeflatoren øker mest i Uganda, mens både inflasjon og endringen i valutakurs er størst i Malawi. I Malawi har årlig inflasjon vært oppunder 23 prosent, men svekkelsen av valutakursen virket motsatt vei og ga en «netto» vekst i mottakerdeflatoren på vel 3 prosent. I Uganda har inflasjon og valutakurs virket samme vei – valutaen styrket seg - og til sammen økt mottakerdeflatoren med 8 prosent.
Kilder: Verdensbanken, Imf, Norad og Economist Intelligence Unit
I Figur 4 går vi bak den gjennomsnittlige årlige økningen på vel 3 prosent for perioden sett under ett i Malawi. Her ser vi store variasjoner. Både i 2021 og 2024 var det en reduksjon i deflatoren på nær 10 prosent. I årene mellom økte deflatoren derimot med rundt 15 prosent.
Kilder: Verdensbanken, Imf, Norad og Economist Intelligence Unit
For alle årene trakk valutakursendringer deflatoren ned ved at hver krone ga flere enheter lokal valuta. Økningen var størst i 2024 da valutaen svekket seg kraftig. Den var stor også i 2021, og også det eneste året der dette skyldes at krona styrket seg mot dollar og forsterket effekten av en fallende Kwacha. I 2021 og særlig 2024 var det høy inflasjon, men begge årene ble altså dette mer enn oppveiet av valutakursendringene og resulterte i nedgang i deflatoren disse årene.
Figur 3 viser utviklingen for Uganda. Uganda har inflasjonsmål i pengepolitikken og betydelig lavere inflasjon og mer stabil valutakurs enn Malawi. I Uganda ser vi imidlertid valutakursendringene bidrar til økning i deflatoren i alle årene bortsett fra 2021.
Styrking av valutakursen har gitt færre enheter nasjonal valuta per bistandskrone, og virket i samme retning på mottakerdeflatoren.
Kilder: Verdensbanken, Imf, Norad og Economist Intelligence Unit
Svekket lokal valuta en «fordel» for bistandens kjøpekraft, men gir dyrere import og tyngre utenlandsgjeld
I praksis påvirker som nevnt inflasjon og valutakurs hverandre, mest opplagt øker svekket valutakurs inflasjonen gjennom økte importpriser. Vi skal derfor se litt nøyere på mulige sammenhenger mellom valutakurs og inflasjon.
Det kan virke intuitivt rart at det framstår som en «fordel» for mottakerland at valutakursen til mottakerlandet svekker seg. «Fordel» er også satt i hermetegn, fordi vi utelukkende sikter til at hver bistandskrone blir mer verdt i den forstand at den gir flere enheter nasjonal valuta. Her er det en realitet, det blir en større fordel å motta sterkere fremmed valuta desto svakere din egen valuta er.
Ellers i økonomien vil svekket nasjonal valuta typisk gi kostnadsimpulser. Prisen på importvarer vil normalt stige, og utenlandslån blir tyngre å betjene når hver euro eller dollar blir dyrere. Her er det viktig å ha i mente at vi delvis tar hensyn til det første ved at importprisvekst, enten den skyldes økte verdensmarkedspriser eller svekket valuta, over tid slår ut i innenlandsk prisvekst. Et spørsmål som følger er hvilken mening det vil ha å ta steget fullt ut og deflatere med importpriser.
Importpriser og «innenlands» versus «utenlands» bruk av bistand
Av siste linje i Tabell 2 over så vi at importprisveksten var vesentlig høyere enn inflasjonen både i 2021 og 2022. Deflatering med importpriser i stedet for konsumprisvekst vil dermed gi større økning i deflatoren og redusere kjøpekraften sammenliknet med bruk av konsumprisvekst.
Deflatering med importpriser gir mest mening om en betrakter landet som mottaker av bistanden, uten å ta hensyn til hvilken partner som mottar den og bruker den «innenlands». Gavebistand er en inntektsoverføring fra et giverland til et mottakerland i utenlandsk valuta.6 Bruker vi importpriser, fanger vi inn det essensielle poenget at det er som fremmed valuta bistanden har verdi. Gavebeløpet øker mottakerlandets nasjonalinntekt, ikke bare inntekten til partneren som mottar bistanden.7
Poenget blir klart om vi sammenlikner skatteinntekter med bistand til staten. Regnskapsmessig trekker skatteinntekter inn private inntekter. Bistand gis i fremmed valuta og øker både statens inntekter og nasjonalinntekten.8 Med nasjonen som enhet har importprisvekst mening som «fratrekk» for det nominelle bidraget til nasjonalinntekten fra bistand.
Dette gir en presis mening, men vil i mange tilfeller bety at vi beveger oss bort fra det vi siktet mot i utgangspunktet, som var å belyse volumendring i det bistanden «brukes til». Tidligere var en form for bistand såkalt «betalingsbalansestøtte». Den gikk direkte til bruk «utenlands», til å dekke import. I det spesielle tilfellet sammenfaller det nasjonaløkonomiske perspektivet med hva bistanden ble brukt til.
I praksis er det flere grunner til at importprisvekst ikke er like direkte relevant. For det første veksles utenlandsk valuta typisk om til nasjonal valuta og kan bli brukt innenlands et år, uten at det får effekt på utenriksøkonomien samme år. Da vil mottatte valutaen bli stående igjen som en fordring på utlandet. I så fall er det importprisveksten i de etterfølgende årene, når bistanden faktisk brukes i utlandet («absorberes»), som vil være mest relevant.9
For det andre fanges som sagt importprisvekst delvis inn når vi bruker konsumpriser, fordi importvarer både konsumeres direkte og er innsatsfaktorer i nasjonal produksjon. Det tar dessuten ofte tid før importprisvekst slår gjennom. Importprisutvikling i lokal valuta avhenger av prisen i utenlandsk valuta og valutakursen. En analyse fra IMF for afrikanske land indikerer at en svekkelse av valutakursen med en prosentenhet, øker inflasjonen i størrelsesorden 0,15-0,20 prosentenheter ett år etter, og med vel 0,35 prosentenheter etter to år, avhengig av valutakursregime.10
Valutakurs og inflasjon henger sammen
Vi så i Tabell 1 over at inflasjonen er høyest i landene der valutakursen svekket seg mot krona. Vi så også at både inflasjon og endring i valutakurs har størst tallverdi i landene der valutaen svekket seg. Isolert sett ligger det en økonomisk logikk i at landene som får sterkt svekket valutakurs også har høyest inflasjon, siden svekket valutakurs øker importert prisvekst.
Her skal en imidlertid være forsiktig med å generalisere. Som Tabell 3 under viser, var importprisveksten i dollar både i 2021 og 2022 betydelig og utgjorde mer enn halvparten av importprisveksten i nasjonal valuta. Dette indikerer at det var høyere verdensmarkedspriser, ikke svekkede valutakurser, som betydde mest. I 2023 var det mindre endringer i importprisene i dollar, og svekket valutakurs bidro til det meste av importprisveksten.
| Importpriser i USD og nasjonal valuta | ||||
| Vekst fra året før, prosent | ||||
| 2021 | 2022 | 2023 | Gjennomsnitt 2020–23 |
|
|---|---|---|---|---|
| Importpriser i USD | 17,5 | 22,5 (15,1) | -0,3 (-5,5) | 12,8 (8,5) |
| Importpriser i lokal valuta | 21,8 | 35,8 (22,2) | 8,9 (0,4) | 21,8 (14,3) |
| Kilde: World Development Indicators og Norad | ||||
| Note: De underliggende nasjonale tallene er vektet med andelen norsk bistand. Tall i parentes er eksklusive Ukraina. | ||||
Dessuten er det et nøkkelpoeng at sammenhengen mellom inflasjon og valutakurs vil være avhengig av pengepolitisk regime. Hvis et land styrer etter inflasjonsmål, vil det bruke virkemidlene for å oppnå stabilt lav inflasjon, og måtte akseptere store svingninger i valutakursen. Dette er «læreboksvarianten» av inflasjonsstyring. Hvis valutakursen svekker seg og gir økt prisvekst, vil sentralbanken øke styringsrentene for å dempe prisveksten. Problemstillingen er godt kjent her i Norge de senere årene.
I lav- og mellominntektsland er imidlertid ulike varianter av fastkurspolitikk mer vanlig enn inflasjonsmål. Teoretisk vil land med fastkurspolitikk kunne ha mer stabil valutakurs, men større svingninger i inflasjonen. Med fastkurs må styringsrentene støtte valutakursen framfor stabilt lav inflasjon. Det kan gi ustabil og høy prisvekst.
I praksis er erfaringene langt mer blandet enn læreboksteorien tilsier. Dette gjelder ikke minst i Afrika sør for Sahara, hvor det er tendenser til at fastkursregimer også har bedre kontroll over inflasjonen. Virkemåten til disse økonomiene, som ofte har mindre utviklede finansmarkeder og institusjoner, er annerledes enn rike land. En mulig forklaring er at inflasjonsforventninger lettere kan forankres med fastkurspolitikk i land med svake institusjoner og data. Inflasjonsstyring krever mer og bedre økonomiske data enn fastkurspolitikk.11
Uansett ser en at deflatoren - den kombinerte effekten av inflasjon og kursendring – øker mest og dermed at kjøpekraften til en bistandskrone gikk mest ned i landene der lokal valuta styrker seg mot krona (kolonne til venstre i Tabell 2). Til sammen antyder dette at uroen i valutamarkedene og den høye inflasjonen i perioden 2020-24 har svekket verdien av en norsk bistandskrone mest i de minst ustabile landene. Satt på spissen kan en si uroen har virket «utjamnende» i fordelingen av bistand, ved å «vri» realverdien av bistand fra de mer stabile til de ustabile landene.
Oppsummering
Formålet med å justere endring i nominelle pengebeløp for prisvekst er å beregne hvilken vekst pengebeløpet tilsvarer i realstørrelser, det vil si fysiske varer og tjenester. Priser trengs da som mellomledd mellom pengebeløpene og varene og tjenestene. Problemstillingen er generell, men spesielt aktuell for perioden 2020-24 som var preget av perioder med høy inflasjon og store svingninger i valutakurser.
Mens det er opplagt at prisene som bør brukes for å beregne vekst i privat konsum i et land er priser på konsumvarer, er det ikke fullt så opplagt hvilke priser som bør brukes for bistand. Norad produserer Norsk bistandsstatistikk og følger OECD sin praksis med å beregne realvekst – eller vekst i faste priser - ved å bruke prisindeksen for vårt eget BNP som deflator. Metoden betyr at vi «trekker fra» prisvekst på inntektsgrunnlaget vi som givere har for bistanden, ikke prisveksten der pengene mottas. Tolkningen blir at prisveksten trekker verdien bistanden har for oss ned. Høy prisvekst på norsk produksjon og spesielt gass førte til spesielt stort «fratrekk» og nedgang i bistanden i faste priser både i 2021 og 2022.
Et opplagt spørsmål er derfor hvor stort «fratrekket» i prisvekst blir om vi flytter oppmerksomheten over til prisvekst hos mottakerne, og heller spør hva som har skjedd med kjøpekraften til en bistandskrone for dem. Alternativet vi undersøker, er basert på det vanligste målet på innenlandsk prisvekst – konsumprisvekst - og endringer i valutakurser.
Vi finner at en slik mottakerbasert deflator gir en svært forskjellig utvikling i faste priser sammenliknet med om vi bruker giverdeflatoren. Vi får høyere nivå på bistandsvolum eller bistandsbeløp i faste priser i perioden, enn om vi bruker en mottakerdeflator. Et tredje alternativ er å bruke importprisvekst. Dette betyr å anlegge et nasjonaløkonomisk perspektiv, der vi ser helt bort fra hvordan bistanden brukes internt i landene.
Det er en rekke utfordringer både med tilgang og kvalitet på tallgrunnlaget og antakelsene om hvordan bistanden brukes og virker. Tallene vi kommer fram til her er helt foreløpige illustrasjoner og ikke del av offisiell bistandsstatistikk fra Norad. De er en del av et utviklingsarbeid for å øke kunnskapen om bistandsfinansiering og hva bistand bidrar til i mottakerlandene.
Fotnoter
Den såkalte «frontfagsmodellen» bygger på et enkelt regnestykke som litt forenklet sier at bedriftene vil si at rommet for lønnsvekst er gitt av eksportprisvekst pluss produktivitetsvekst. Settes nominell lønnssvekst til den summen, vil bedriftenes overskudd være uendret. Fagforeningene vil i tillegg til konsumprisvekst kunne trekke inn skatt og renteutgifter som i tillegg til prisvekst avgjør deres kjøpekraft eller vekst i realdisponibel inntekt.↩︎
For små vekstrater i prosent vil vekst i faste priser være tilnærmet vekst i løpende priser minus prisvekst. For høyere vekstrater blir tilnærmingen dårligere, derfor står «fratrekk» i anførselstegn over. Her er vekst i løpende priser minus prisvekst lik 1,5% - 20,2% = -18,7%, mens vekst i faste priser er -15,5 %. Det korrekte tallet for vekst i faste priser framkommer ved å beregne forholdet mellom vekstfaktorene, eller 1,015/1,202=0,844. En nedgang fra 1 til 0,844 tilsvarer et fall på 15,6 prosent, der forskjellen til 15,5 er avrunding. For små tall, for eksempel nominell vekst 4 prosent og prisvekst 2 prosent er differansen 2 prosentenheter, mens riktig regnemåte gir 1,96 prosentenheter.↩︎
Om dette fenomenet brukes ofte betegnelsene «fungibilitet» eller «ombyttbarhet». Det er relevant for en rekke spørsmål, ikke minst hvilke resultater som kan knyttes til bistand.↩︎
Hovedkilden er World Development Indicators, supplert med data fra IMF og Economist Intelligence Unit.↩︎
Disse er Cuba, Eritrea, Guinea, Libanon, Nord-Korea, Somalia, Sudan, Syria, Sør-Sudan og Zimbabwe. Disse utgjør fra 12 % til 20 % av landfordelt bistand, minst i 2022-24 perioden der Ukraina utgjør en stor andel.↩︎
Gavebistand er ekvivalent med en økning av et lands nasjonalinntekt. Når bistand gis som gunstige lån, kan det beregnes et gavebeløp ut fra lånets rentesats, avdragsfrie periode etc. som vil være mindre enn lånebeløpet.↩︎
Endring i disponibel realinntekt for et land kan deles i bidrag fra endring i innenlandsk produksjon og endring i bytteforhold med utlandet, der det siste er forholdet mellom eksportpriser og importpriser. Historisk høy vekst i nasjonalinntekten – SSB.↩︎
Det regnskapsmessige poenget er viktig, i tillegg vil både skatt og bistand kunne påvirke atferd. Skatt gir typisk effektivitetstap som betyr at inntektsnivået i privat sektor går mer ned enn skatteinntekten gjennom svekkede insentiver til arbeid og investering.↩︎
Dette er et teoretisk men viktig poeng og viser til et begrepspar som ofte har blitt brukt i analyser: «spending» og «absorption». «Spending» refererer til den innenlandske bruken av bistand, mens “absorption” refererer til den utenlandske, dvs. i hvilken grad bistanden brukes til å øke (netto) import. Se Where Did All the Aid Go? An Empirical Analysis of Absorption and Spending↩︎
Se Effect of Exchange Rate Movements on Inflation in Sub-Saharan Africa, WP/24/59, March 2024↩︎
Inflasjon og valutauro – Pengepolitiske dilemmaer i pressede afrikanske økonomier – Norads analyseblogg↩︎